Vernazza - Corniglia

I dag tok vi opp ruten der vi forlot den i går, og gikk fra Vernazza mot Corniglia. Planen var å gå ruten videre sørover så langt vi fant det hensiktsmessig, alt etter utfordringer, værfohold og kondis.
Nå var det engang slik at utfordringen på denne ruten var rimelig heftig når man tar været i betraktning, så selv om kondisen kunne holdt var væsketapet for stort til at det ble aktuelt å gå hele ruten ned til Riomaggiore. I 30 graders varme, med en stigning fra Vernazza opp mot San Bernardino (halveis til Corniglia) som best kan sammenlignes med den siste kneiken opp mot Kammen (her snakker vi lokalt i Ålvundfjord) på 90% av ruten kan jeg bare si følgende - de som kjenner meg vet at jeg ikke er typen som svetter i utrengsmål, men i dag var jeg mer enn klissvåt, og det å avslutte turen i Corniglia var ganske passe hvis vi skal restitueres nok til å gå flere bratte bakker i morgen....
Kartet viser hvor ruten gikk i dag:

Men turen startet med å ta toget fra Monterosso til Vernazza sammen med andre turister, og enkelte lokale slitere.

I går brukte vi 3,5 timer på turen til Vernazza - i dag gikk togturen på nøyaktig 2 minutter og 51 sekunder (jeg klokket tiden).
I Vernazza gikk vi uten unødig opphold de få meterne opp fra stasjonen til der ruten starter over til Corniglia. Turen starter med 319 trapptrinn opp langs bebyggelsen i Vernazza som ligger klistret langs åssiden - her et blikk ned igjen etter de nevnte trinnene.

 Etter dette tenkte vi kanskje at det skulle flate ut litt, men der tok vi feil gitt. Stien gikk rett oppover, brolagt med naturstein tilfeldig kastet i dynger, men ganske greit å gå i. Lenger oppe var stien rett og slett hugget ut i berget, og noen plasser måtte vi bruke hendene for å holde oss fast når vi klatret opp.
Rimelig slitsomt i 30 grader med sol og lite eller ingen vind, men jeg skal innrømme at utsikten var spektakulær. Noen eksempel - tidlig på stigningen hadde noen tatt seg bryet med å lage trapper i treverk.

 

Et lite tilbakeblikk for å se hvo høyt vi var kommet:

 

En liten flate der stien svinger 180 grader (ja det er faktisk rett utfor til høyre for stien..):

...og enda litt lenger opp - her er vi nesten over det verste og begynner å møte siviliserte innretninger som denne skinnen som er den samme oppfinnelsen som jeg nevnte i går, der man kjører spesielle doninger langs åssidene drevet med mopedmotorer etter nevnte skinne....man skal ikke være preget av høydeskrekk når man sitter i en slik en vil jeg påstå....

Så - til slutt - når vi toppen og spaserer inn på en gårdsvei som fører oss videre bort mot hovedveien ned til Corniglia. Vi koster på oss et bilde av gården som lå helt ute på kanten. Bonden holdt på å slå sukkerrør med ljå nede i skråningen da vi gikk forbi - jeg håper han ikke er preget av fallesyke, for da kom han ikke hjem til middag for å si  det slik  (skråningen vi kom opp er forøvrig til venstre for gården)...

Vel ute på hovedveien finner vi skiltet som fører oss mot San Bernardino - flaks at vi så det egentilg..

Men - før vi kommer så langt som inn til San Bernardino treffer vi en lokal bonde som kan fortelle oss at hvis vi skal gå utenfor hovedveien fra Bernardino til Corniglia må vi gå en lang omvei lenger opp i fjellene. Den opprinnelige stien som vi tenkte å følge er stengt på grunn av flommen i fjor, så han anbefaler at vi går tilbake og tar hovedveien et stykke nedover til vi møter stien nedenfor det sperrede området (snedig at han greide å fortelle oss alt dette på klingende Italiensk, men det gjorde han altså)
Fjellvettregel nummer 5 sier: Lytt til erfarne fjellfolk - og vi tar de lokale rådene til etteretning og rusler ned til hovedveien igjen. Også denne veien er preget av flommen, med mye veiarbeid. Veiarbeid i dette tilfelle besto for det meste i å armere yttersiden av veien med flere tonn armeringsjern - for så å støpe hele veibanen. Slik det så ut for meg vil det ikke ha noe å si om all masse forsvinner fra undersiden av veien - den støpen der vil henge i løse luften uten problemer selv om du kjører en fullastet Peterbilt over den!

..og utstyr til å hjelpe seg med har de tydeligvis - snakk om uavhengige akslinger...

Men - vi finner da stien vår igjen, forlater hovedveien, og går ned langs bratte skråninger til vi treffer rute nummer 2 som er stien som går nærmest havet mellom alle disse byene. Og frem til da har vi møtt to damer på vei mot Vernazza, noe som fremdeles ikke rettferdiggjør noen påstand om masseturisme. Men - i det vi treffer rute nummer 2 er det som om noen har sluppet amerikanere ut av en sekk. Plutselig kryr det av turister, og ikke bare fra USA, men på turen videre ned til Corniglia blir vi hilset på engelsk, fransk, italiensk og hva vet jeg.

Så endelig ser vi byen liggende på en klippe et stykke over havet:

..og når vi kommer nærmere ser vi tydelig de forskjellige fargene som husene er malt i, og som gjør alle disse byene så fargerike og nydelige..

Vel nede i byen tar vi en pause og kjenner etter om formen tilsier en tur til opp i fjellsidene. Vi kommer på demokratisk vis frem til at nå er det nok for i dag, det skulle da også passe rimelig bra med en liten pastarett og et glass hvitvin, eller hva? Turen hit tok to timer, men den var sannelig tyngre enn turen vi gikk i går - og man skal ikke friste skjebnen og leggmusklene unødvendig:-)
Opprinnelsen av byen Corniglia går tilbake til gamle romerske tider. Skriften sier at navnet kommer fra "Gens Cornelia," opprinnelig en romersk familie som eide landet. Corniglia er plassert oppe og ute på en pynt som stikker ut i Middelhavet, 90 meter over havet.

Og tatt fra Wikipedia: "I Corniglia er jordbruk av høy betydning. Byens typologi er nærmere et ruralt sentrum innerst i den indre delen med lave hus. Gamlebyen med slottsruinene fra XVI-tallet ligger langs Via Fieschi. Sognekirken tilegnet San Pietro er et vakkert eksempel på spesiell gotisk stil som er typisk for denne regionen."
Noen bilder fra byens sentrum:

Hunder er ikke tillatt her - katten hadde for sikkerhets skyld tatt plass under forbudsskiltet for ikke å komme opp i vanskeligheter...

 

Nederst i byen - på platået over havet kan man se Manarola mot sør, og skråningene som vi kom etter mot nord...

Og så er tiden inne for et lite måltid - for anledningen en Gnocchi al Pesto med tilhørende hvitvin a' la Cinque Terre...

 ..før vi finner veien til togstasjonen, og setter kursen tilbake til Monterosso. For å komme seg til stasjonen fra sentrum, må en klatre "Lardarina", en lang trapp som består av 377 trinn, eller gå ned gaten fra stasjonen.

Resten av dagen tilbringes på en solvarm altan uten andre målsettinger enn å vurdere lokaliteten for kveldens middag -og vi fant ut at vi ville teste ut L'Ancora della Tortuga som ligger ute på pynten mellom de to delene av Monterosso.

Dette ble en udelt positiv opplevelse - vi satt skjermet fra byen, med bare bruset fra dønningene som bakgunnslyd, og fikk en herlig middag - sjømat så klart, det er det de virkelig kan i dette området.
Vi startet med en forrett av sardiner, denne gang to og to lagt sammen, fylt med Pesto og bakt i ovnen....

Og til hovedrett fikk vi hver vår helstekte fisk (som jeg glemte å ta bilde av) av den lokale sorten Orata i følge vår kelner, jeg mener å tro det en slags havkaruss. Vi må vel bare si at opplevelsen var så bra at vi kommer til å bestille oss et bord her til lørdag.
Bordbestilling ja - det er faktisk ikke bare å gå ut og finne seg en plass og spise her i byen hvis man går ut etter klokka sju på kvelden. De beste spiseplassene er som oftes fulle, og har man ikke bestil bord kan man risikere å måtte vente en god stund før man slipper til i matfatet.
Etter middagen rusler vi tilbake til hotellet vårt, går opp på den felles terassen - og finner en flaske Cinque Terre hvitvin i kjøleskapet som er dedikert til oss fra vårt vertskap sammen med en liten hilsen.
Og i takt med at mørket senker seg seg over byen og månen går opp, synker nivået i flasken vår, blandet med lydene av italienske hilsener og samtaler nede på gaten under oss......