Corniglia - Manarola - Riomaggiore

Italia har startet igjen - togene går - og det gjør vi også!
Etter en en lett frokost på hotellet tar vi toget fra Monterosso til Corniglia og tar opp tråden fra onsdag.
Solen skinner - varmen holder på å ta seg opp - og trappene opp fra jernbanestasjonen i Corniglia er slett ikke lettere å gå opp i dag enn de var å gå ned på onsdag..

Når vi kommer opp er det bare rett over veien, der starter rute nummer 7 fra Corniglia til Manarola. Den første timen går opp langs åssiden, ganske bratt, men fint oppgått, og i forhold til noen av de andre rutene vi har gått er den meget bra merket. Vi er rimelig fornøyd med at vi startet såpass tidlig på formiddagen, og at vi velger å gå ruten mot sør - dette betyr i praksis at vi går hele veien opp åssiden i behagelig skygge siden denne ruten ligger på nordsiden av åskammen - ikke slik som turen opp fra Vernazza som lå i sørhellingen med sola rett i ryggen mye av turen.

Den store turistruten (mellom alle disse byene) er den som går langs sjøen, og siden sjøruten mellom Corniglia og Manarola fremdeles er stengt på grunn av flommen i fjor høst, er det betraktelig flere turister å treffe på ruten over fjellet denne dagen enn det har vært tidligere. Ikke så mange at det føles som å gå i kø, men allikevel må man belage seg på å hilse "god dag" på engelsk, fransk, italiensk og tysk i løpet av turen. Når vi kommer litt opp i høyden går veien over fra ferdilagte brosteiner til mer naturbasert sti.

 

Til slutt er vi kommet så høyt at stien flater ut og tar retning sørover mot Manarola. Herifra går veien over til en smal sti med gamle oppbygde murer både på oversiden og under tråkket vi går på. her får vi også en fin utsikt tilbake mot byen vi startet fra i dag.

Landskapet endrer seg fra krattskog og busker til større trær og litt mer skogfølelse, og som nevnt er det ikke noe autostrada vi spaserer på. Men - kilometer etter kilometer er det muret opp vegger av stein på øversiden av stien, og i tillegg er stien vi går på en vei som ligger på en oppmurt terasse av naturstein. Jeg kan ikke fri meg for å spekulere på alt det manuelle arbeidet som må ha vært nedlagt her i forhistorisk tid for å lage denne forbindelsesåren mellom byene.

Etter hvert som stien går fremover ryggen ser vi på avstand skråningene med vinmarker som ligger lang hele åssiden overfor Manarola.

Vi går langs åsryggen, inn langs et smalt dalsøkk før vi skrår utover mot de terassene med vinmarker vi har sett tidligere på turen. Her er vi innerst i dalen.

På turen utover neste åsrygg treffer vi noe som nesten må være den utlimate tursitfelle - stien er delvis sperret av vannledninger som kommer ned skråningen, og utenfor disse ligger en planke som innbyr merkverdig til å trå på for å komme forbi. Problemet var bare at den var så løs at hvis du la vekten på den ville den tippe over, og en stakkars turist ville rase ut over kanten.... Hva som ventet den stakkaren som fant seg selv i fritt fall ned skråningen vites ikke, men en rask sjekk åpenbarte ikke noen hvite benrester der ned, så sannsynligvis var det ikke noen som hadde gått i fella ennå....

Før vi kommer ut på de åpne sidene med vinranker og terasser må jeg nesten få lov til å vise frem et eksemplar av de lokale firfislene. Hvor hen du går i dette landskapet så ser du og hører du dem hele tiden - de spurter over veien foren deg, eller du hører de kaster seg opp i skråningen over deg eller under deg. Det er ingen overdrivelse å si at de er like vanlige på stiene i Cinque Terre som Peterbiltene er på en amerikanske highway:-)

Og så - så runder vi siden av åsen ut mot havet igjen og møter terassene med vinranker. Vi går midt inne i all denne herligheten av druer - på smale stier - på terasser som ligger så bratt i terrenget at hvis man lider av litt ekstra utpreget høydeskrekk er dette et lite mareritt - men for en utsikt - og for et landskap. Noen liter svette i bratte lier og stenete trapper er definitivt verdt det for å kunne gå midt inne i dette landskapet av velholdte vinranker, terasser av naturstein og følelsen av at det blå Middelhavet ligger klar til å ta i mot deg bare du snur deg mot høyre og stuper utover!

Faktisk er stiene lang vinrankene her så smal, og fallet utenfor så høyt, at man skal planlegge litt ekstra nå man møter turgåere i motsatt retning, slik at man unngår unødig risiko for liv og lemmer.
Til slutt når vi frem til den lille byen Volastra, som er stedet der ruten svinger nedover fjellsiden ned til Manarola. Her tar vi en pust i bakken ved siden av den lokale kirken, før vi fortsetter nedover de bratte trappene..

..og siden veien ned herfra er ikke stort bedre enn veien opp fra Corniglia - og siden dette ligger i sørhellingen, og siden solen står midt i ryggen på de som møter oss på tur opp, er det ikke til å unngå at vi treffer mange som ser ut til å oppleve en slags nær-døden opplevelse i varmen. Jeg tar selvsagt ikke bilder av slike lidelser (jeg publiserer dem i alle fall ikke) men velger i stedet å legge ut et bilde av stien ned i all sin enkelhet...

Før vi kommer helt ned til byen må jeg nesten nevne en litt artig opplevelse - vi treffer et par som spør oss på engelsk om ruten over til Corniglia - vi kommuniserer (fremdeles på engelsk) om pros and cons med ruten, hvor man går, hvilke opplevelser som venter, tiden man bør beregne og slike ting - helt til damen henvender seg til sin ektemann på klingende norsk - og vi spør oss selv om hvorfor i all verden vi står og snakker engelsk med hverandre... Men som damen sa "det gjør man jo i utlandet"...
Og så var vi fremme i Manarola - og det må jeg si - dette er en by man bare må se med egne øyne - mine bilder kan bare delvis rettferdigjøre inntrykkene - her er noen av dem, først byen slik den åpenbarte seg oppe i dalsiden..

I Manarola tok vi en pause - et par glass vin - og en liten lunsj - før vi rett og slett tok sjarmøretappen| ned til Riomaggiore langs ruten som langs sjøen, og som kalles "Kjærligheten sti". Dette er den mest populære av alle ruten langs Cinque Terre, og tusener av elskende har i årenes løp skrever navnene sine, låst fast hengelås med sine navn, knytt fast lommetørklær og andre artikler, samt plassert alt annet som skal bevise evig kjærlighet lang denne stien - noen hadde til og med risset inn navnene sine i kaktuser langs bergveggen (nå ja - det er kanskje ikke et tegn på evig kjærlighet - men det var kanskje ikke meningen heller?)
Før man starter på denne biten må man kjøpe seg billett, eller pass. Dette kjøpte vi på togstasjonen i Manarola, der stien starten.

 Og se der gitt - en måke - hva som var så spesielt med det vet ikke jeg.....

 Til slutt et bilde fra sentrum i Riomaggiore. Vi gjorde ikke så mye ut av denne byen, vi så oss litt rundt og tok toget tilbake til Monterosso (4 Euro - 12 minutter)