Monterosso - Palmaria

På nett i Portovenere tirsdag den 26. juni, på Bar LaVigna – som var så vennlig å gi oss Internett-tilgang:-)

24.06.2012:

Så er dagen kommet for å flytte tilholdssted, vi er ferdige med Cinque Terre for denne gang, men har nok en liten følelese av at det er svært mye av dette området vi ikke har sett ennå, så hvem vet – det er mulig vi kommer tilbake for å hilse på Raffaella og Jon ved en senere anledning....

Før vi drar kommer Raffaella med en liten avskjedsgave til oss bestående av et glass med den lokale Pesto, noe som vi tar i mot med begjærlige armer – den var helt nydelig. Så er det kyss på begge kinn og et hjertelig Ciao, før vi henger sekkene på ryggen og begir oss ned til båthavna for å kjøpe billetter på skyssbåten til Portovenere. Klokken 10:35, fem minutter etter ruta bakker båten ut fra havna og vi er på tur sørover for å finne ut om Isola Palmeria har den sjarmen som nettsidene gav uttrykk for (og om det egentlig finnes overnattingsplasser der – Raffaella var ikke helt sikker på den teorien der..)

 

Vi får et siste bilde av «vår» kant av Monterosso

 

..og så bærer det sørover. Båten stopper i alle havner langs Cinque Terre, da selvsagt med unntak av Corniglia som ikke har noen båthavn. Vi tar med noen bilder som en oppsummering av turen...

Vernazza:

 

Et pauseinnslag med en av de mange flotte seilbåtene som sklir opp og ned langs kysten her..

 

Corniglia i det vi passerer:

 

Vi tar en tur inn til Manarola:

 

Og til slutt får vi sett Riomaggiore fra sjøsiden:

 

...før vi setter kursen lenger sør mot Portovenere, og får med oss litt av det ville landskapet sett fra en annen vinkel enn det vi er vant til fra de siste dagene...

Noen bebyggelser kan man nesten lure på om er tatt rett ut fra en kjent lokal serie som omhandler steder der ingen kunne tru og så videre....

 

..vi passerer små øyer med statuer og krusifiks som jeg ikke er sikker på betydningen av – det er mulig dette er minnesmerker for unevnelige katastrofer i en svunnen tid, eller kanskje bare en påminnelse til forbipasserende om hvem det er som egentlig har makten i Italia....

 

Så ankommer vi Portovenere nordfra, og lar oss imponere av noen staselige forsvarsverker som er ganske iøyenfallende fra sjøsiden (ja - fra landsiden også forresten)

 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å vise frem fra Portovenere foreløpig. Vi skal nok få sett litt mer på byen en av dagene...

Vi ankommer havnen i byen – hopper på land – og finner moloen med en båt som går ut til Isola Palamaria. Båten går ti minutter etter at vi finner den, og når vi lander på øya har vi totalt brukt en og en halv time fra vi bordet skipet i Monterosso!

Den lokale båten har to anløp på Palmaria, og en vennlig matros peker ut hotellet vi skal bo på til oss på det siste anløpet.

Vi er egentlig ganske spente på hva dette vil bli for en opplevelse – så vidt vi vet er det bare to overnattingssteder på denne øya – og standarden er lite beskrevet på internettsidene vi har sett på.

Vi ankommer hotellet, svette og med «turpåkledning» - og finner et hotell med en eksklusiv restaurant liggende på en terrasse mot havet (eller sundet mot Portovenere)

Rommet vårt (Camera uno) er ikke riktig klargjort ennå siden klokka er bare tolv, så vi korter ventetiden med å innta en liten lunsj ute på terassen, med havbruset i ørene.

Da vi booket per e-post fikk vi beskjed om at det siste rommet de hadde var med utsikt mot fjellsiden og ikke mot havet – men vi blir vist opp til et rom med nettopp utsikt over havnen, sjøen og Portovenere – av og til skal man tydeligvis ha flaks:-)

Utsikten fra rommet vårt med en liten veranda (med blomster i pottene og alt mulig):

 

Vi spaserer ut for å se på omgivelsene – og tar et bilde av hotellet fra utsiden:

 

Så går vi en tur vestover på øya – parallelt med sundet mot Portovenere, klatrer litt opp i terrenget og får sett på utsikten. Her er det også bratte klipper og høye berg der man kan se vidt omkring bare man strever seg litt opp i høyden..

 

Palmaria er en øy som i stor grad blir brukt av lokalbefolkningen på fastlandet som badested, og i tillegg er det mange som kommer hit i båter (fra robåter til båter i millionklassen)

Deler av øya er klassifisert under Unesco's verdensarvliste, og har mange historiske steder rundt omkring som vi ikke riktig får tak på, i og med at all informasjon her står på Italiensk. Det slår oss også at i forhold til Cinque Terre der vi møtte turister fra USA, Australia, Japan, Tyskland og så videre – så hører vi her kun Italiensk. Dette er ikke en offisiell turistplass besøkt av mange nasjonaliteter – her er det Italienere som rår.

Og – siden vi ankommer på en søndag er det selvsagt stappa fullt av italienske badegjester på øya – og når klokka nærmer seg seks på ettermiddagen skal selvsagt alle hjem over sundet igjen – og køene blir til dels lange av og til.

 

De lokale badegjesten skal kanskje være lykkelige over at det ikke er norske regler som gjelder for antall passasjerer på båtene – jeg regnet 70 stykker som gikk ombord i en av dem – og den båten var ikke halvparten så stor som den som frakter skoleelever på Sunndalsfjorden – og den båten er registrert for 64 passasjerer!!

Nå ja – skitt au – sundet er ikke så bredt at det gjør noe – de fleste med normal svømmeevne kunne sikkert greie å komme seg velberget over (hvis de ikke ble nedkjørt av alle båtene som kommer og går i alle retninger da)

Vi satte i alle fall kursen tilbake til hotellet – feiret dagen med en flaske hvitvin i isvann, og litt snacks på den store felles patioen utenfor rommet og nøt solens ferd ned mot åssiden bak Portovenere,. Og varmen krøp sakte men sikkert ned under 30 grader etterhvert som havdisen skjermet for solskinnet, og stillheten tok sakte men sikkert tilbake kommandoen på øya da de siste badegjestene forsvant mot fastlandet.